sportsfiske Laksefiske ørretfiske fluefiskelaks laks røye ørret sjøørret fluer fiskrer Eivind Fossheim

Fiskeguiden.no
Velkommen


Fiskeguiden - Siste:Fiskeguiden siste nyheter




Hos høvdingen i hodejegernes regnskog
Med William i bauen styrer vi unna de farligste strykene
Med William i bauen styrer vi unna de farligste strykene
Omslynget av tett regnskog durer vi oppover Delok River. Longboaten skjærer seg gjennom vekselvis viltre stryk og speilblanke rolige loner. Rantau står bak og har kontroll med den kraftige påhengsmotoren. I strykene må han gi gass og følge dypålen. Da er William god å ha der han står foran i båten. Med en bred åre og en stake sørger han for å styre unna farlige steiner og komme seg over grunne partier der Rantau må trekke motoren ned på tomgang.

Etter et par timer i elvebåten er vi fremme i Ulu Ai
Anna Marie, guiden vår Lemon Praddy og jeg sitter etter hverandre midt i den kanotrange båten. Foran meg har vi maten og utstyret for vårt to dagers regnskogseventyr inne i Batang Ai National Park , 250 kilometer sydøst for byen Kuching i Sarawak-provinsen i Borneo..

Longboaten tar seg lett frem på jungelelvene

Bak oss hadde vi en fem timers biltur fra Kuching frem til innsjøen Batang Ai, som vi krysset med elvebåt en vår og fortsatte videre med oppover elva til vårt første mål, Ulu Ai, og møtet med høvdingen Ngumbang Ak Janggu i Ulu Ai Longhouse og hans etniske iban-stamme.

Skjer det fortsatt hodejakt?


Selv om vår lille ekspedisjon er trygt forankret i vår reisearrangør Borneo Adventure, føler vi likevel en viss usikkerhet med vår longboat-ferd oppover den smale og strie elva langt innover i de dype regnskogene. Vi er klar over at de fleste menn i de krigerske gruppene av Dayak-folket sluttet som hodejegere da de ble kristne, men ingen kan i dag gi oss noe svar på om det fortsatt skjer slike tradisjonelle drap inne i den store, tette jungelen.

Møte med høvdingen


Vi unnlater å spørre høvdingen Ngumbang Ak Janggu i Ulu Ai Longhouse om han har vært med på hodejakt

Etter en lang og spennende elvebåtferd, blir vi gjestfritt mottatt av iban-stammen fra Ulu Ai Longhouse, der vi overnatter i egen lodge. Selv om det ikke er så mange turister som våger å ta den lange reisen inn hit, setter de pris på de få som kommer. Med hodeskaller hengende over inngangsdørene, kan de virke litt skumle og makabre, men selv er de utrolig stolte av sine gamle tradisjoner, sin kultur og egenart, som de ønsker å vise og fortelle oss. om. Som nordmenn bør vi ikke la oss sjokkere. Vi har jo våre vikinger å skryte av.
Iban-stammens høvding og hans storfamilie tar i mot oss på den kjempestore overbygde verandaen der det er dører inn til hver av de 23 familierommene i det over 100 meter lange langhuset. Rundt en enkel oljelampe på gulvet sitter vi der i lotusstilling og drikker risvin mens vi lytter til Iban-stammen blodige historie og deres situasjon og håp som etnisk gruppe i dagens moderne samfunn.

Fra den lange verandaen går det 23 dører inn til ulike rommene, som hvert har kjøkken, stue og soverom for to voksne og to barn


Det er sterke familiebånd hos iban-folket.En stolt bestemor presenter gjerne sin datter Ofelia og sitt barnebarn Felicia for alle som besøker langhuset.


Stolte av å være etterkommere av hodejegere

-Vi vil aldri glemme våre røtter, sier høvdingen, og er synlig stolt av stammens tusenårige tradisjoner, sin stammekultur og krigerske historie. Før ble andre stammer betraktet som fiender, og heller ikke i dag har de noen spesiell omgang med andre etniske grupper.
Trengte de nye jaktområder gikk de nådeløst frem mot naboene og drepte både menn, kvinner og barn. Hodene tok de med seg hjem, røkte dem og hengte dem opp over inngangsdørene i langhusene. Håret klippet de av og festet på krigernes skjold. Jo mer hår på skjoldene, jo dyktigere krigere var de. Dessuten var hodejakten en viktig del av manndomsprøven for unge menn for å imponere de gifteklare ungjentene i stammen sin.

Nåde den som truer oss!


Noen av hodeskallene i samlingen til Monsopiad, slik de hang over inngangsdørene til langhusene i gamle dager

Selv om det forlengst er slutt på den tradisjonelle hodejakten, har Dayak-folket svingt sverdet over fiender helt inn i vårt århundre. Det gikk hardt ut over de japanske okkupantene under den andre verdenskrigen, og med støtte av engelskmennene,var hodejakt en effektiv måte å stoppe japanerne og jage dem ut av Borneo etter 1946. I 1960-årene var det uønskede innvandrere som fikk unngjelde. Turistene i dag kan føle seg trygge, men andre som måtte true dette stammefolket, kan ikke føle seg sikre, får vi høre.

Tilsynelatende late og alkoholpåvirket

For Anna Marie og meg føltes det interessant, men litt trist å oppleve iban-stammens dagligliv. De virket passive som om de bare utførte de aller nødvendigste gjøremål, eller litt tafatte og late, slik guiden vår beskrev malaysere flest. Som mange andre naturfolk i vår tid, sliter de tydeligvis med alkoholproblemer. Siden det er dødsstraff for stoffmisbruk i Malaysia, la vi ikke merke til noe av dette ved vårt besøk på Borneo.

Underveis tar William noen kast med nettet. Ibanfolket foretrekker nemlig kastenett fremfor stangfiske

Iban-stammen var et sterkt og krigersk folk med spyd og kniv, men er i dag mer opptatt av å bruke sine våpen i sin gruppe-jakt på villsvin og annet vilt. Ellers går det mye i ris, som de dyrker på åkerlapper i skogen. Forøvrig er regnskogen full av ville grønnsaker, frukt og bær.

Anna Marie virker ikke det minste redd for å møte en slange der ute i elva

Skummelt møte med The Man of the Forest

Vi tar farvel med høvdingen og hans gjestfrihet og fortsetter neste dag mot vårt nye mål, Enseluai-fossen.

Jungelferden ender under fossen

Elva er enda trangere, strykene striere og skogen tettere. Stillheten brytes stadig av fremmede lyder, fra fineste fuglesang til iltre varselskrik.
Så skjer det. Høyt oppe i ett av kjempetrærne sitter han, halvveis gjemt bak løvverket, selveste The man of the Forest, en skikkelig velvoksen vill orangutang. Kanskje veier den 90 kilo, der en slenger seg fra grein til grein i beste Tarzan-stil!

Uskarp? Ja, jeg skjelver nok litt på handa når jeg trykker på kamera-knappen med den ville orangutangen rett over meg

Mens Anna Marie og jeg synes det er litt skummelt, er våre følgesvenner mer nysgjerrige og opptatt av å ta en prat med villdyret. Heller ikke for ibanerne er det dagligs å møte en vill orangutang. Selv om det finnes 55000 av dem i regnskogene her, som de er helt avhengig av i sin jakt på frukt og insekter, er den sjelden å se også for lokalbefolkningen. William og Rantau er like fascinert som oss over det sjeldne møtet.
Jeg blir litt bekymret når de begynner å erte den med grynt og brøl for å få den frem i lyset. Og ertekrokene får kontant svar. Orangutangen blir rasende. Brøler tilbake. I rent sinne bryter den av noen kraftige greiner og kaster den ned mot oss. Ingen får lov å mobbe The man of the rain Forest! Da får også våre iban-venner nok. Vi starter motoren og trekker oss ut av villdyrets revir.

Ris kokt i bambusrør


Det er klart for dagens lunch


William har jobbet i oljebransjen i mange land, men er nå tilbake i landsbyen - der han har røttene sine. Som flere unge ibanere, ser han lyst på utviklingen av turismen i området. De er stolte av å vise frem regnskogen. Dessuten er han en dyktig kokk, får vi erfare.


Eivind under naturens egen dusj

Etter møtet med orangutangen er det befriende å gå i land ved vannfallet og få oss en skikkelig dukkert, mens våre venner forbereder dagens barbeque på elvebredden nedenfor oss. Kylling og biff, wooket charlotte- og hvitløk og andre grønsaker hentes fra regnskogen. Risen kokes i bambusrør. Der kan den holde seg spiselig en uke. Mer smakfull lunch har vi sjelden hatt.

Med stang og kastenett

Å fiske med etterkommere av hissige hodejegere er selvsagt en spesiell opplevelse. Iban-folket spiser fisk hver dag. Derfor er de eksperter på å slynge sine kastenett ut over småfiskstimene. I tillegg har de sine primitive stenger, som de leker seg med som sportsfiskere flest.

Rantau bruker bambusstang med tråsnelle og sterk sytråd!

Rantau er vår lokale sportsfisker. Med sin bambusstang og sterkeste sytråd på den store trådsnella snapper han opp den ene småfisken etter en andre før jeg får klargjort med stanga mi. Piat,kaller han småfisken sin. Heldigvis får jeg den største., en semah på kanskje 200 gram.

Min første piat

Rantau gleder seg på mine vegne. Han største fisk på stang i Delok River var på 400 gram, sier han stolt.

Fiskeglede

Der vi går og leker oss med fiskestengene på sandbankene under frodige trekroner, må jeg innrømme et dette primitive fisket minner meg om fiskegleden i guttedagene, der nærkontakten med naturen og egne småtriks for å lokke småfisken på kroken, var en viktig del av livet mitt. Får meg til å tenke på havfisketurene mine. Der var det føreren av båten som fisket og ikke jeg. Jeg satt bare og voktet stangen.
Visst kan vi glede oss over storlaksen og kjempekveita hjemme, men for mange av oss kan leiken med fiskestanga etter mindre fisk og nærkontakten med naturen gi oss minst like mye glede....

Med hodeskalle som blink!


Vel hjemme fra Iban-gruppens regnskog , reiser vi over til Kota Kinabalu, til Monsopiad Cultural Village, i Sabah. Her får vi møte syvende generasjon av den største hodejeger-krigeren av alle, Monsopiad. De er stolte av å vise frem hans store samling av hodeskaller, og vi får delta både i folkedans og konkurrere om å skyte med giftpiler. Anna Marie var best med spretterten. Fikk full klaff. Hun hadde tydelig ikke glemt sine skyteferdigheter som håndballjente som tenåring i Trondheim.

Anna Marie traff blinken, en hodeskalle! Det hun ikke visste, og som sikkert mor Inger ikke hadde likt, var at blinken kanskje var en hodeskalle, fra den gamle krigerens blodige trofe-samling...




Reportasje: Eivind Fossheim
 
<< Tilbake Skriv ut Up





| Hoved side | Ledersiden | Nyheter list | Søke i vassdrag | Gode råd | Repotasjer | Fluetips | Vi hjelper deg | Fiske videoer |
Fiskereiser | Shop | Tips oss | AnnonseInfo | Gode fiskelinker | Rakefisk Magasin | fiskeravgiften | 3 bruker |
Web Site Design © CopyRight 2006 Datatid.no All rights reserved
Ansvarlig redaktør Eivind Fossheim, tel +4791139552, E-post, Norsk Fiskesenter AS